
Min andre familie
Av Heidi Reed Stokke | 15. november 2010 |Ein ny haustmorgon og klokka har så vidt passert halv sju. Stormen som har herja rundt hushjørnet heile natta har løya litt, men ikkje nok til at hunden som står i gangen orkar å gå ut for å gjere sitt… Kaldt er det å trakke på golvet, og søvnen set framleis langt inni augekroken. Pliktene kallar, medan senga står der så varm og god og nesten ropar etter meg: kom og legg deg igjen! Freistande er det å bare krype langt under dyna og bare la den sure haustdagen passere medan vinden uler i Måløybrua.



